Helt greit å dytte?

I kveld fikk jeg meg en ytterst brutal overraskelse, en overraskelse så grusom at jeg vegrer meg mot å fortelle den, og jeg kan allerede kjenne at tårene presser på. Den Mathilde jeg trodde jeg kjente; søte, snille og dyselektiske Mathilde, er ikke akkurat den hun utgir seg for å være. Hun skjuler sitt brutale alter ego bak en "plettfri" fasade. Bak det enorme smilet, og alle hennes utsagn om at hun skal redde verden, vil kjempe for barns rettigheter og mot vold, er bare noe sludder. For kun en liten stund siden fikk jeg den ubehagelige og smertefulle overraskelsen av å oppdage hva som lurer under overflaten (ikke akkurat som Marit Larsen). Det hele begynte med at Mathilde sendte meg en melding der hun ba meg om å komme over til henne straks. Jeg kom inn, fikk en varm kopp te, og satte meg godt til rette i go'stolen. Det var da hun viste meg det nye kampanjemateriellet til PRESS, organisasjonen hun liksom er en "sterk forkjemper" for. Årets kampanje handler om vold ungdommer imellom. Mens hun viste meg alle T-skjortene og plakatene, fikk jeg en ny melding på mobilen min, med beskjed om at jeg måtte komme hjem asap. Da jeg uttalte disse ordene i Mathildes nærvær (som herved burde omtales som "Hun-hvis-navn-ikke-må-nevnes") var da jeg fikk klare tegn på at jeg virkelig burde ta bena fatt og redde det som reddes kunne. Jeg så en ild bli tent i øynene hennes, idet hennes gigantiske, demoniske smil overskygget resten av ansiktet. Frykten grep fatt i meg, hjertet mitt hamret og jeg reiste meg raskt opp fra stolen, og famlet etter dørhåndtaket ut fra soverommet hennes. Hun-hvis-navn-ikke-må-nevnes kastet seg etter meg, og bommet på bena mine med bredden på et hårstrå. Jeg rev døra opp, og spurtet ut i loftstua. Det var da Hun-hvis-navn-ikke-må-nevnes sanne monster virkelig viste seg: Hhnimn tok et fast tak i skuldrene mine, satte kneet i ryggen på meg og slenge meg med en enorm kraft inn i sovesofaen. En ildnende smerte ljomet gjennom kroppen min. Min kjære venninne hadde vist seg å være en ungdomsvoldsutøver!! Alle mine illusjoner om et nært og kjært vennskap, et vennskap som kunne tåle alt, sprakk rett foran øynene mine. Det var ikke bare den høyre lilletåa mi som måtte lide, men inni meg har jeg det nå altså helt for jævlig. Jeg tok i å strigråte og jamret meg over den grusome smerten som var påført meg. Hhnimn bare lo sin onde, forstyrrede latter, gliste sitt fanatiske smil en siste gang og snudde seg for å entre soverommet sitt igjen, idet hun snudde seg og sa: "JA, det er helt greit! og husk: I'll be back!"

- Gansat Nes Wåile (Pseudonym)